Jeg sto opp
Og så tok jeg trikken til jobb. Mens jeg var på trikken hørte jeg på en sang gjennom noen plastiske tråder koblet fra en liten elektrisk boks i lomma mi til noen elektroniske klumper i ørene mine.
Det var det hele.
Mauren & sneglen.
Når jeg var på vei hjem i kveld så jeg en rar sånn stor snegle uten sneglehus. Så jeg trampa litt i nærheten av den fordi jeg synes det er så morsomt når de trekker inn følehorna sine. Også la jeg merke til at det var en maur som gikk rundt omkring like ved den. Så jeg satt den oppå sneglen for å se hva den gjorde.
Den sto der bare og trampa og trampa, jeg skjønte ikke hva den gjorde. Så ut som den enten dansa eller angrep sneglen. Jeg må innrømme at jeg anså det som mest sannsynlig at den angrep, men hva kan den gjøre?
Etter hvert tok sneglen ut et av følehorna sine og bevegde det sakte fra venstre til høyre. Så tok den det inn igjen, og det andre ut og bevegde det sakte i motsatt retning. Minna meg om en ubåt som kikker seg rundt med periskopet sitt.
Like etter det gikk mauren ned fra sneglen, og når den prøvde å gå så jeg at den strevde skikkelig fordi den hadde slim på beina. Regner med at det var derfor den oppførte seg så rart oppå sneglen. Den gikk kanskje 5 cm, så satt den seg fast i et lite dødt grass-strå. Den stoppa i hvert fall der.
Og da våkna sneglen til live. Følehorna var fullt utvida og den bevegde seg fort (til en snegle å være) mot mauren som drev og monga med det grass-strået. Du så at den fulgte skikkelig med på den, for den tok en sving, men følehornet pekte alltid rett mot mauren. Jeg tenkte “åhåhå, nå kommer den til å spise mauren!” (jeg hater maur), men det gjorde den ikke. Den gikk bare skikkelig nærme og så snudde den og gikk et annet sted.
Idet innså jeg at jeg hadde stått bøyd ned midt på veien (gangstien) i sikkert 10 min.
Hendelse på toget en dag.
Da jeg kom inn på toget var det ganske fullt. Derfor setter jeg meg på et av de rare setene som ikke er rett ved siden av hverandre, men går diagonalt i en V på hver side av midtgangen. Tvers overfor meg sitter det en fyr med bagasjen sin foran seg i plastposer. En av plastposene inneholdt ringpermer, to andre annen tomme, halvtomme og kanskje noen fulle ølbokser og -flasker. Jeg prøver å ignorere at han stirrer på meg ved å lese boka mi. Tales of Ordinary Madness av Bukowski, for anledningen. Jeg sitter og klarer ikke helt å overdøve stanken av gammelt øl og at han som sitter overfor meg stirrer med boka, helt til telefonen hans ringer. Han svarer høyt, som for å overdøve støy i det nesten helt stille toget og den følgende halvdelen av en samtale fulgte:
- Ærre deg, Bjarne?
- Jæ stakka.
- Jo forrat jæ orkake værra der lenger.
- Jæ er på tåget. Snart i Nordagutu.
- Ikke vær sinna, da, Bjarne. Jæ orkake værra der lenger.
- Ja, jæ ska værra snill gutt jæ, Bjarne.
(Det annonseres at toget nå har stoppa på Nordagutu stasjon.)
- Ska jæ få den?
- Nå må jæ gå av toget, Bjarne.
Han går, etter å ha omhyggelig forsikra seg om at han hadde med seg alle posene sine. De med ringpermer og ølbokser. Kun en liten dam gammelt øl ble igjen.
